3-G |
Jordbruk og husdyrhold er noe vi mennesker har drevet med i tusenvis av år. Men det er først i yngre jernalder vi kan begynne å snakke om «gården» slik vi kjenner den i dag. Hva betyr det? Først og fremst at landskapet ble delt inn i enheter som noen eide. Innenfor hver enhet, med innmark og utmark, utførte de det meste av sine aktiviteter i hverdagen.
Store gårder lå strategisk plassert med godt synlige odelshauger – gravhauger som markerte slektas eiendomsrett til gården. Flere av gårdene som ble etablert på denne tida, finnes fortsatt, som Helge, Egge, Trana og Mære. På slike steder kan arkeologene finne spor etter over tusen år med mer eller mindre sammenhengende gårdsdrift.
Øks og spinnehjul fra en gårdshaug på Tuv
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Ole Bjørn Pedersen
STARTEN PÅ GÅRDEN SLIK VI KJENNER DEN
3-A |
YNGRE JERNALDER: 570–1050
GÅRDENS LANDSKAP
Den norske bondegården oppsto i overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid – omkring år 550. I denne perioden ble landskapet delt opp i eiendommer, og gjerder og grensemerker synliggjorde for alle hva som var mitt og ditt.
Vikingtida preget siste del av jernalderen, og kontroll på havet ga tilgang til makt. Hurtiggående skip gjorde det mulig å komme overraskende på og trekke seg fort tilbake. Mange dro vestover for å plyndre og erobre nytt land.
3-H |
Klær og andre tekstiler ble laget heime på gården. Tråd til tekstilene ble spunnet på en håndtein – av ull fra sauen og lin og nesle fra enga. Håndteinen besto av en tein (en pinne) som gikk gjennom et spinnehjul av stein, bein, keramikk eller tre – som fungerte som vektlodd. Man holdt ulla, eller plantefibrene, i den ene hånda og spant håndteinen rundt og rundt med den andre.
Håndteinen har holdt seg som håndarbeidsredskap nesten til moderne tid, selv om mer effektive metoder har kommet til. Det er nok fordi den er lett å ta med seg, slik at man kan gjøre håndarbeid hvor som helst og når som helst.
Spinnehjul av brun sandstein, funnet på Stod
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Kari Dahl
SPINNEHJUL FOR ULL OG LIN
3-D |
I flere rike kvinnegraver fra yngre jernalder, særlig langs kysten fra Trøndelag og nordover, er det funnet plater av hvalbein med detaljerte utskjæringer og håndtak på den ene sida.
Mange arkeologer mener at disse platene ble brukt som strykebrett, sammen med en glatt, kanskje varm stein eller ei trerulle, for å glatte ut fine tekstiler. Andre tror heller at platene har vært brukt som matfat eller serveringsunderlag, og at riper og kutt er spor etter kniv. Uansett var dette gjenstander som stort sett ble brukt av kvinner fra overklassen.
Det er funnet ei hvalbeinsplate i ei rik kvinnegrav på Skei i Sparbu. Plata har utskjæringer og innrisset ornamentikk som kan se ut som dyremønster.
Hvalbeinsplate fra ei kvinnegrav på Skei
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Ole Bjørn Pedersen
EI PLATE AV HVALBEIN
3-B |
DAGENS LANDSKAP
Landskapet på bordet er en illustrasjon av hvordan det kan ha sett ut i yngre jernalder – ikke en korrekt gjengivelse. Havnivå er basert på beregninger fra NGU.
3-C |
ET HENGEKAR FRA IRLAND
Vikingtida innledes med angrepet på Lindisfarne kloster i 793. Gjennom plyndringstokter kom et stort antall gjenstander fra de britiske øyer og det frankiske riket til Norge. Mange av disse havnet etter hvert i gravhaugene etter mektige mennesker her hjemme.
I ei kvinnegrav på Skei i Sparbu ble det funnet et vakkert hengekar og ei øse fra Irland. Grava er datert til 775–800 . Kan det bety at det har vært vikingraid vestover også før angrepet på Lindisfarne? Eller har disse gjenstandene kommet hit gjennom fredelig handel?
En annen forklaring er at kvinnen i grava var irsk. Kanskje ble hun tatt med hit som brud og hadde med seg smykker og gjenstander hjemmefra.
Hengekar i bronse fra Irland, funnet på Skei
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Ole Bjørn Pedersen
3-E |
Under den gamle steinkirka på Mære, hvor det i jernalderen sto en hall, er det funnet mange bittesmå relieffer av gull – såkalte gullgubber. Dette er små, løvtynne gullplater – fra en halv til halvannen kvadratcentimeter store. Motivet er ofte et par i profil, med en stav eller kvist mellom seg. Dette har blitt tolket som fruktbarhetsguden Frøy og jotunkvinnen Gerd.
Vi vet ikke hva som har vært gullgubbenes funksjon. De er så små og skjøre at det er vanskelig å se for seg at det har vært betalingsmiddel eller smykker. De aller fleste er funnet i og rundt stolpehull ved høysetet i hallbygninger. Kanskje ble de lagt der da hallen ble bygd – for hell og lykke?
Gullgubber fra Mære
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Åge Hojem
BITTESMÅ KUNSTVERK AV GULL
3-F |
Helt siden steinalderen har folk bodd i langhus. Fra bronsealderen kom de treskipa langhusene – det vil si at taket ble holdt oppe av to rekker med stolper som var gravd ned i bakken. Veggene besto av et flettverk av tynne løvtre som var dekt med leire. Seinere kom det plankevegger. Fjøset lå i den ene enden, ofte mot øst for å ta av for den kalde østavinden om vinteren.
I løpet av yngre jernalder endret gårdsbygningene seg. Hovedhuset ble bolighus og samlingssted for mennesker, mens dyra flyttet ut og fikk egne bygninger. Rundt gårdstunet dukket det også opp flere mindre hus med ulike funksjoner – som eldhus og stabbur. I middelalderen tok lafteteknikken over for den gamle langhustradisjonen.
Rekonstruksjon av et langhus fra vikingtid og en lafta bygning fra middelalder på Stiklestad
Foto: Museene Arven/SNK