2-A |
ELDRE JERNALDER: 500 fvt.–570 evt.
NAUSTENES OG BYGDEBORGENES LANDSKAP
Eldre jernalder var preget av kriger på kontinentet. Langs indre del av Trondheimsfjorden lå naust som rommet store skip og samlet høvdinger og krigerfølger. På naturlige høyder ble det bygd festningsverk der folk kunne søke tilflukt om fiender skulle angripe.
Mye av skogen var beitet eller hogd ned – landskapet var åpent. Myrene var rike på jernmalm, og folk ble etter hvert svært dyktige til å produsere jern. Med jern ble både våpen og redskaper mer effektive, noe som igjen påvirket jordbruk og handel, og førte til større forskjell på fattig og rik.
2-B |
DAGENS LANDSKAP
Landskapet på bordet er en illustrasjon av hvordan det kan ha sett ut i eldre jernalder – ikke en korrekt gjengivelse. Havnivå er basert på beregninger fra NGU.
2-C |
KRAFTA I EI BJØRNEKLO
Bjørnen var krigernes og høvdingenes dyr – stor og sterk, vill og brutal. Det hendte at krigere kledte seg i bjørneskinn i håp om å få med seg noen av disse egenskapene ut i kamp.
Fra vikinghistorien kjenner vi begrepet «å gå berserk», som var en slags tilstand av ukontrollert raseri. Ordet «berserk» kommer fra «bjørne-serk» eller «bjørne-skjorte». Kanskje har noen også brukt klør og tenner fra bjørner som talismaner?
Noen ble begravet på bjørneskinn. Andre ble kremert på bjørneskinn, og fikk med seg klør og tenner fra dyret i grava. Både på Mære og Egge er det funnet bjørneklør i, eller i nærheten av, jernaldergraver.
Bjørneklør funnet på Mære
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Kari Dahl
2-D |
Hvem var det som red over Mære en gang i eldre jernalder og mistet sporen sin?
En spore er en bøyle med en spiss som rytteren fester bak på hælen for å styre hesten. Hesten var et vanlig husdyr i eldre jernalder, og ble brukt både i jordbruk og som ridedyr. Likevel er det ikke funnet mange bronsesporer fra denne tida. Hesten hadde også symbolsk betydning, og ble noen ganger ofret i forbindelse med blot og begravelser.
Steinkirka på Mære ble bygd på 1100-tallet. Før det lå ei stolpekirke der, og før det igjen en hall – en førkristen bygning som ble brukt både som bolig og til mottakelser og ritualer. Var det kanskje dit rytteren skulle?
Spore funnet på Mære
Foto: Magne Øksnes
SPORE FRA EN RYTTER
2-E |
I Martenshagen, ved innløpet til Steinkjerelva, lå et av de største naustene vi kjenner fra eldre jernalder. 14,5 meter bredt og 35 meter langt – og strategisk plassert med kontroll over vannveiene til innlandet.
De enorme jernaldernaustene ble brukt til mer enn bare oppbevaring og reparasjon av båter. Kanskje var de også et sted hvor krigerne samlet seg for seremonier og fordeling av bytte, slik den seinere gildehallen ble brukt. Funnet av en liten kobbernagle fra et krigerbelte eller bandolær forteller oss at naustet i Martenshagen også hadde en kobling til krigerfølgene lenger sør i Europa.
Det er en rekke nausttufter langs Beitstadfjorden, på litt forskjellige høyder over havet og med ulik datering. Det kan bety at det ikke har vært mange store naust langs fjorden samtidig, men at det gjennom en lang periode har vært minst ett slikt naust i bruk i området.
Utgraving av nausttuft i Martenshagen
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Åge Hojem
Slike nagler, brukt til båtbygging, kan si om en bygning har vært et naust.
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet, Ole Bjørn Pedersen
NAUSTET SOM SAMLINGSSTED
2-F |
Det er langt fra Egge til Romerriket. Likevel har et stort antall romerske gjenstander funnet veien hit i løpet av romertida. Blant annet et victoriasverd – et hederstegn fra den romerske hæren, dekorert med laurbærkrans og palmeblad som symboler for seiersgudinnen Victoria. Victoriasverdet ble funnet i ei krigergrav på Egge.
Var den gravlagte mannen kriger eller offiser i den romerske hæren? Eller hadde han kjempet for germanerne mot romerne og fått med seg sverdet hjem som krigsbytte? Det er også en mulighet at sverdet kom hit gjennom plyndring, gaveutveksling eller handel – et eller annet sted på den lange veien mellom Egge og Roma.
Victoriasverdet fra Egge med innfelt laurbærkrans og fjær
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
SVERDET LANGVEISFRA
2-G |
I urolige tider er det behov for beskyttelse. Mennesker har gjerne søkt opp på knauser eller ut på nes – naturformasjoner hvor det er lett å ha oversikt over et større omland, og hvor man kan bygge opp beskyttende festningsverk.
I bygdeborgene fra jernalderen kan det ha vært flere konstruksjoner og bygninger, men det er stort sett bare murene vi ser spor av i dag. Det er flere teorier om hvordan bygdeborgene ble brukt. Sannsynligvis var dette både utsiktspunkt og tilfluktssted – og del av et større forsvarssystem.
Kanskje har også folk i perioder hatt behov for å søke tilflukt over lengre tid, og dermed etablert et slags hverdagsliv i bygdeborgene.
To bygdeborger i Steinkjer: Klingerhaugen og Elnanslottet
Foto: Ingrid Ystgaard
TILFLUKT I BYGDEBORGEN
2-H |
Jernalderen kom seinere til Norden enn lenger sør i Europa. Da kunnskapen om metallets utvinningsmetoder og bruksområder endelig beveget seg hit, fikk det stor innvirkning på samfunnet. Ikke minst her i Trøndelag, hvor det var rike forekomster av jernmalm.
Jern ble framstilt fra malm som ble hentet i myr og varmet opp i en omfattende prosess, slik at metall kunne skilles fra slagg. Det er funnet spor etter hundrevis av slike jernvinner her i regionen, og den enorme produksjonen må ha gitt mye mer jern enn det var bruk for lokalt.
Nordisk jern var kjent for å være av spesielt god kvalitet, og sannsynligvis var dette en etterspurt handelsvare – på linje med skinn, pels og gevir. Ikke minst av krigere som til stadighet kjempet mot Romerrikets enorme hær.
Framstilling av jern slik det ble gjort i jernalderen
Foto: Museene Arven/SNK
UTVINNING AV JERN
